Paradis – det er ikke størrelsen det kommer an på

«Bryt opp overflater, varier materialiteten, bruk kunst, bruk Hillevågsvatnet, bruk stedets egenart og skap noe nytt», skriver Ketil Dybvig. Foto: Jon Ingemundsen

DEBATT: Debatten rundt utbyggingen i Paradis koker lett ned til om byggene skal ha 4-6, 12 eller 18 etasjer. Har dette egentlig så mye å si? Hvor ofte har en sittet i en storby på en fortausrestaurant og latt antallet etasjer på byggene rundt seg vært en trivselsfaktor?

I en del av innleggene fremmes forslaget om at 4-6 etasjer er fasiten på å utvikle gode bomiljøer. Er det virkelig så enkelt? Det er nok av eksempler på utbygginger i denne kategori som hverken har gode by- eller bomiljø, snarere tvert imot.

St. Olav er ikke dårlig fordi det er «nytt», høyt og har mange etasjer. Det er dårlig fordi det ikke fungerer på gateplan.

Uteområdet/gateplanet

Det er helt andre faktorer som er avgjørende. Den ene faktoren er uteområdet/gateplanet. Når det gjelder uteområder generelt har vi et forvitret og stivnet syn på hvordan et uteområde skal se ut i Norge, mens vi fryder oss over uterom og parker vi opplever i utlandet. Det har dessverre blitt slik at et uterom hos oss er ensbetydende med lekeplass. En lekeplass basert på katalogvarer med utemøbler fra en annen katalog som igjen fører til at alle steder og uteområder blir pregløse. Utbyggingen i Paradis kan bli noe nytt på dette feltet. Et sted med identitet, karakter og egenart.

Vi har lett for å romantisere det som er gammelt, det er så trivelig og koselig. Det nye er tilsvarende kjølig, ukoselig og menneskefiendlig. St. Olav blir ofte trukket frem som et eksempel noe som er høyt, nytt og stygt. St. Olav er ikke dårlig fordi det er «nytt», høyt og har mange etasjer. Det er dårlig fordi det ikke fungerer på gateplan.

La oss finne skatter i det nye

Erlend Jordal og Cille Ihle spør retorisk i sin kronikk; Vil vi ha følelsen av det koselige, gamle Stavanger? Der vi hver gang vi beveger oss gjennom området oppdager nye detaljer og skjulte skatter. Ja, la oss, men la oss finne det i det nye. I god arkitektur med uterom av høy kvalitet og med et stort mangfold. Lag mangfold, lag variasjon og lag byrom som endres over tid. Lag smug, lag parker, lag alleer. Lag en bydel med livsløp, for barndom, for ungdom, for arbeid, handel og rekreasjon, en bydel for bryllup og begravelser.

Bryt opp overflater, varier materialiteten, bruk kunst, bruk Hillevågsvatnet, bruk stedets egenart og skap noe nytt. Hvilke materialer som brukes, hvilke strukturer og variasjoner i materialbruk det legges opp til er vesentlig. Vi vasser i utbygginger med dårlige gateplan. Utbygginger med flater og areal som kun fungerer som transportsoner hvor en haster forbi, på vei mot et annet sted.

Her må tenkes nytt

Den andre faktoren for en vellykket utbygging av denne størrelse er betydningen av hva som legges i første etasje. Her må tenkes nytt. Nye bygg er dyre, første etasje er attraktiv og derav dyrere. I nye utbygginger hvor næringslokaler ligger i første etasje går leietaker som oftest konkurs i god tid før jul. Ikke fordi varene er dårlige eller fordi salget går trått, men fordi kvadratmeterprisen er altfor høy i forhold til leietakers forutsetning og omsetning.

Paradis kan bli et eksempel på det motsatte. Et paradis av små butikker, kafeer, bakerier, systuer, gallerier, sykkelverksted, båtrekvisita og ting du trenger. For å få dette til må utbygger/utleier klare å se verdien av dette mangfold og liv og hva det betyr for leietakere og leilighetskjøpere. Leietakere som igjen ser kvaliteten og gevinsten for sine ansatte med å leie kontor i et slikt miljø. Dette gir trivsel, kontinuitet og stolthet. Nye økonomiske modeller må til for å få dette realisert: De store må betale for/subsidiere de små fordi de små gir store verdier tilbake til de store.

Må ha et samfunnsansvar

En del av kritikken mot denne utbygging har og vært utbyggers kyniske kommersielle hensikter. Det som i hvert fall er sikkert, er at utbygger må ha et samfunnsansvar. Et samfunnsansvar i å utvikle bygg og områder hvor folk har lyst å bo. Ikke kun for de på 60+ som får seg en toppetasje på 200 kvadratmeter for 20 mill. Utbygger må ha et ansvar for å bygge leiligheter hvor enslige, barnefamilier, unge, gamle, kristne, muslimer, heterofile, homofile, tanter og anglofile føler seg hjemme. Hjemme i den utstrakte grad hvor butikken, kafeen, fritidsaktivitetene og alle andre aktiviteter ligger i gang/sykkelavstand.