Vålandshagen

Tidlig utkast til uteområdet i Vålandshagen.

Vålandshagen er et pilotprosjekt i sin utforming, sin arkitektur, sitt uteområde og i sin sosiale boligsammensetning. Hovedtemaet i utbyggingen er sosial bærekraft. Et tema som lett kommer i skyggen av de to andre bærekraft tema; klima og økonomi. Hvordan kan sosial bærekraft komme til uttrykk i uterommet til et pilotprosjekt som dette.

Sosial bærekraft - hva er det?

På Folkehelseinstituttes hjemmesider blir sosial bærekraft-begrepet i forbindelse med utvikling av lokalsamfunn knyttet opp mot fire hovedtema: Tillit, tilgang, tilhørighet og trygghet. Forholdsvis enkle ord å forholde seg til, og enkelte av dem vil kunne brukes i sammenheng med uteområder slik de fremstår i dag.

Hvis en så setter disse ord opp mot faktorer som alder, kjønn, etnisitet, legning, førlighetsgrad og sosial status vil en ha en interessant matrise som på den ene siden gjør arbeidet mer komplisert, men på den annen side gjør det mer interessant og med en større mulighet for et bedre resultat.

I enkelte utbyggingsprosjekt med en karakter som Vålandshagen bygges ofte kunstige fjelltopper for de velstående.

Den øverste etasje forbeholdes de med mye penger. I etasjene under reduseres arealet på leilighetene og med det ofte bokvaliteten. De nederste nordvendte leilighetene med utsikt til Remas varelevering er redusert til et brukbart areal med ingen ytterliggere kvaliteter.

De på toppen tar heisen ned til garasjen ofte uten noen form for tilknytning til sine lokale omgivelser. De kjører til sitt arbeid, sin trening og sine butikker. Vi forsterker sosiale ulikheter og skaper klasseskiller med måten vi utvikler byer og tettsteder.

Uteområdene i disse utbyggingene er bygget etter gjeldende normer og regler. Søppel, sykkel og brannbil er ivaretatt. Sol og skygge er ivaretatt. Lekeplassnormen er oppfylt. På tomten står det benker.

Alt skulle tilsi at dette burde fungere. Fungere som hva? En sosial arena?

Det burde fungere – men som hva?

Gang på gang blir det dessverre påvist at det motsatte er tilfellet. Har uteområder slik vi planlegger og bygger dem i dag utspilt sin rolle, eller er det oss det er noe galt med?

Uansett, en norm er i seg selv ingen garanti for kvalitet, og vi må tenke videre og bredere for å oppnå det vi ønsker og det vi ønsker at et uteområde skal bli.

Et uteområde skal i utgangspunktet ha en teknisk kvalitet som er ufravikelig. Det skal fungere i alle årstider med de utfordringer det innebærer. Sol, regn, vind og snø. Det skal fungere i temperaturer fra langt under null til stadig høyere opp på pluss siden. I tillegg skal et uteområde ha en økologisk dimensjon. Det finnes nok av rapporter om den positiv påvirkning natur har på oss mennesker. Fra den minste potteplante i stuevinduet til høyfjellets ville natur.

I natur ligger forventningene. Forventningene om endring. Vi gleder oss over årstider og har en lengsel mot den neste. Natur skaper tillit. Årstidene er tillitsvekkende og alltid tilbakevendende.

«She brings forth ever new forms.

What is there never was, what was never will return.

All is new and yet forever old”.

– Goethe’s Ode til naturen

Det kunstneriske element

Den tredje viktige faktor i planlegging av et uteområde er det kunstneriske element. Kunstnerisk i den betydning at de forskjellige elementer, materialer, farger og beplantning står i et bevisst forhold til hverandre. Ikke minst i forhold til den arkitektur den representerer. En kan med andre ord beskrive det som estetikk. Det finnes derimot (og heldigvis) ingen objektiv styring for hva som er god estetikk. Et ord som er mer nærliggende er atmosfære. Igjen et begrep som er vanskelig å definere.

Christian Nordberg-Schultz’ tidløse, men og kanskje litt slitte begrep «Genius Loci», stedets egenart, er det som kanskje er nærmest å bruke i denne sammenheng. Når en ser på de utbygginger som er gjort i de siste tiår, er det ikke mye av Genius Loci.

Det sosiale aspektet

Den siste viktige faktor i planlegging av et uteområde er det sosiale aspektet. Med utgangspunkt i den vedlagte matrise er det viktig å tilrettelegge og tilpasse et uteområde hvor alle kan finne sin plass. Nødvendigvis ikke den samme plassen, men plasser som inviterer forskjellige aldersgrupper i de forskjellige årstider og til de forskjellige tider på døgnet.

Vi lever i et samfunn med mye ensomhet. Kan vi som planlegger uteområder tilrettelegge for å demme opp for denne utvikling? Ensomhet er utbredt i alle samfunnslag og alder. Unge som eldre sliter med å finne medmennesker de kan knytte nære relasjoner til. Enkelte eldre lever med den ubevisste erkjennelse om at den neste fysiske kontakt med et annet menneske er bedemannen.

Ensomhet er et komplekst og sammensatt samfunnsproblem som det ikke er en enkel løsning på. Det vi kan gjøre er å skape steder som i større grad inviterer til samvær. Steder, både aktive og passive, hvor alle har mulighet for å treffes.

Når barna er små, treffes foreldrene ute sammen med barna. Lekeplassen er da et naturlig treffsted og fungerer veldig bra som en sosial arena. Sandkassen er her et viktig og sentralt element. Den første frie sosialisering utendørs skjer i sandkassen. Det er her en for første gang lærer seg å forholde seg til andre utendørs gjennom lek. Etter hvert som barna vokser opp blir leken mer organisert. Fra de er ganske små starter de i forskjellige idrettslag eller andre foreninger og aktivitetene flyttes innendørs. Noen foreldre følger med, andre faller fra. I tillegg har den digitale lek og sosialisering overtatt store deler av barns fritid. Voksne mister de naturlige treffsteder etter hvert som barna vokser opp, og lekeplassen mister sin funksjon.

Det er interessant å se hvordan et boligfelt utvikler seg i dette perspektivet. Ganske raskt etter at området er etablert og folk er flyttet inn starter en interessant prosess. Leilighetene får sine personlige preg. Hager etableres og pleies. Hus vedlikeholdes og tas vare på. Unge foreldre med små barn blir voksne, og barna vokser opp og flytter ut.

Alt vokser og utvikles – bortsett fra lekeplassen. Sakte, men sikkert blir den akterutseilt. Den stagnerer, mister sin funksjon, og blir for de fleste kun et minne. Den gror igjen og ligger der og venter på ingenting.

Hva kan i så måte gjøres annerledes i Vålandshagen?

Arkitekturen og den sosiale boligsammensetting er her en stor hjelp. Alle bygg i dette tunet har et planlagt fellesrom. I tillegg ligger det en overbygd krans som binder sammen alle bygg. Begge disse, på hver sin måte, gir store muligheter som sosiale treffsteder. Hvor lekeplassen raskt har en tendens til å falle fra som en sosial arena vil fellesrom kunne overta denne rollen.

Sosiologen Axel Tjora, professor i sosiologi ved NTNU, bruker begrepet «tredje stedet». Vi trenger et tredje sted å treffes. (De to første er hjem og jobb.) Et ikke-kommersielt tredje sted er av stor betydning for livs og bo kvalitet.

Lekeplasser - for hele livsløpet?

Vi skal lage lekeplasser i Vålandshagen. Vi har derimot lagt til grunn enkelte føringer som kanskje er utfordrende i forhold til gjeldende regler og normer.

1. Bortsett fra de aktiviteter som tilrettelegges for de aller minste barna, skal de fleste aktiviteter gi like mye glede og utfordringer for 60 åringer som for 10 åringer.

2. Vi ønsker å finne aktiviteter som i størst mulig grad begrenser bruk av gummidekke. Dette av økologiske så vel som estetiske grunner.

3. Arealkravet til lek i dette området er 600+1500 m2. Vi vil plassere lek og andre aktiviteter i det omfang der vi mener det er formålstjenlig. Om dette blir mer eller mindre enn 2100 m2 vil vise seg. Dette og sett i lys av at det er 4000 m2 lekeplass i barnehagen på nabotomten.

For å få til at Vålandshagen blir et spennende pilotprosjekt er vi avhengige av dialog. Dialog mellom alle fag i det prosjekterende. Dialog mellom prosjekterende og brukere. Dialog mellom prosjekterende og naboer. Dialog mellom prosjekterende og kommunen, og ikke minst dialog mellom de forskjellige etater innad i kommunen. I et slikt samarbeid vil vi kunne skape et sted som er unikt med en høy grad av identitet. Frykten for presedens må ikke overskygge ønsket om å gjøre noe som er annerledes.

På bakgrunn av den matrise som ble nevnt innledningsvis ønsker vi å gi alle lik tilgang, tilhørighet, trygghet og tillit til det uteområdet vi planlegger på Vålandshagen.

Stavanger, 08.05.2022

Ketil Dybvig

HOLM OG DYBVIG